Verdensledende forskning i glemmeboken

Published in Digi.no on 24 April 2015 (in Norwegian)

KOMMENTAR: Nesten ingen vet om Norges to IT-verdensstjerner, skriver Silvija Seres.

I dag inviterer Universitetet i Oslo byens befolkning til en kunnskaps- og kulturfestival, der unge og gamle skal inspireres til forskning. Men en av våre mest inspirerende forskningshistorier er ikke på programmet. Våre to IT verdensstjerner vet nesten ingen om.

Regjeringen ønsker seg verdensledende forskningsmiljøer. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, tar utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen til orde for en elitesatsing. Hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser brukes som stjerneeksempler med sin ferske Nobelpris.

Turing

Oppmerksomheten som ble Moser-ekteparet til del er et gledelig lyspunkt i norsk media. Stilt opp mot oppstyret rundt den norskregisserte filmen om Alan Turing er det tankevekkende. For all del, det var en vakker film og en god personlig historie, men forskningsarbeidet til Turing er uendelig mye vakrere.

Turing la det matematiske grunnlaget og grensene for den universelle datamaskinen. Med god grunn har den viktigste prisen innen IT-forskning fått navnet hans. Kjemikerne, fysikere, medisinere og økonomer har Nobelprisen; matematikere har Abel prisen; og data-vitenskapen har Turing-prisen. For noen dager siden har annonserte ACM vinneren av Turing pris for 2014: Michael Stonebreaker (fra MIT), for å ha skapt moderne databasesystemer. I 2001 fikk to nordmenn, Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard (fra Universitetet i Oslo), denne gjeve prisen for å ha skapt moderne programmeringsspråk. Prisen anerkjenner objekt-orientert programmering som et av de viktigste bidragene innen informatikk gjennom alle tider og alle land.

Simula

De var motsetninger av hverandre, Ole Johan den stille klassiske teoretikeren, og Kristen den høylytte nei-til-EU generalen; Begge like geniale og nytenkende. Sammen lagde de programmeringsspråket Simula, som har endret hvordan måten alle gode programmerere tenker og strukturerer sine løsninger.

Simula ble ingen kommersiell suksess, men er forgjengeren og den konseptuelle modellen til de vanligste moderne programmeringsspråk. For eksempel, Bjarne Stroustrup forelsket seg i Simula i løpet av sin doktorgrad ved Universitetet i Aarhus, og dro til Bell Labs i USA (der også Unix og C ble skapt) for å lage C++ i Simulas bilde.

Den intellektuelle arven har forplantet og spredt seg globalt, slik alle gode ideer gjør; der er det en skog av nye og kommersielt viktige programmeringsspråk og konsepter, som dette landet kunne hatt en større del av. Den relasjonelle arven lever fortsatt via deres tidligere studenter og medarbeidere, men den har ikke vokst så godt som den kunne, fordi vi reiser for lite og inviterer for sjeldent.

Smitteeffekt

Dahl og Nygaard var nære kollegaer med Tony Hoare, Edsger Dijkstra og en rekke andre IT-superstjerner; vi kunne ha brukt mer av våre midler og våre kjennskaper på dette eller nivået under til gjesteprofessorater, nye prosjekter og nye forskningsgrupper der disse hadde en aktiv deltidsrolle. Smitteeffekten av slike internasjonalt ledende forskere er stor og rask, de har en mektig gravitasjonskraft på gode studenter og prosjektfinansiering, og de hjelper å kalibrere nivået på lokal forskning til et reelt verdensledende nivå. Samtidig har norske doktor- og post-doktor studenter god finansiering, og dermed gode økonomiske mulighet til å jobbe ved toppinstitusjoner. Vi har flotte SFFer og SIFer men vi har fortsatt altfor svake bånd til verdensledende miljøer.

Ikke alle institusjoner kan eller bør satse slikt, men en del kan. Og her kommer lærdommen dagens politikere kan trekke. Det har vært mye debatt om sammenslåing av utdanningsinstitusjoner og likhetsprinsippet. Bredden er selvfølgelig viktig også i høyere utdanning, men vi må ikke glemme at dybden og bredden trenger hverandre. Det samme gjelder for utdanning som i sport. Bredden rekrutterer og dybden inspirerer. Ikke alle institusjoner kan være verdensledende, men de som kan bør utfordres til å ta slike posisjoner, og vi bør feire de som klarer det høyt og tydelig. Universiteter har en del å lære av Olympiatoppen.

Større ambisjoner

Ole Johan og Kristen fikk Turing-prisen sent i livet; begge to levde kun få måneder etter tildelingen i 2001. Helsen tillot dem ikke å gjøre

stort nummer ut av prisen de fikk, men både deres institusjoner og våre utdanningspolitikere burde ha skapt mer fremoverlent forskningspolitikk i forlengelsen av prisen – både symbolsk og reell.

De fikk for så vidt hvert sitt flotte bygg på instituttet til Informatikk og hvert sitt bilde i festsalen der, det foreleses godt i relaterte kurs, men det er rom for større ambisjon rundt verdensledende videreføring av deres arbeid.

Henrik Ibsen skrev at “ingen blir profet i eget land”. Her har vi to profeter som beviser Ibsens poeng. La oss håpe at vi forvalter Moser og annen fremtidig nasjonal- og verdensarv innen forskning mer langsiktig.

Er norske byer lite nytenkende, eller er vi bare for dårlige til å vise hva vi faktisk kan?

Published in Aftenposten on 26 April 2015 (in Norwegian)

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening

Tidligere New York-ordfører og en av verdens mest kjente forretningsmenn, Michael Bloomberg, er en stor pådriver for innovasjon i offentlig sektor. Nylig arrangerte han konkurransen «Ordførernes Utfordring». 155 europeiske byer kjempet om tittelen «Europas mest innovative». Bare Trondheim deltok fra Norge. Oslo glimret ved sitt fravær.

Tre klare trender:

Som dommer ble jeg imponert over byenes evne til effektiv nyskapning, og overrasket over tre klare trender:

1: På tvers av alle regioner er det byene med størst andel immigranter som viser størst innovasjonsvilje.

2: Alle land jobber best med det de er mest bekymret for. Sør-Europa trenger økonomisk reform og å løse ungdomsarbeidsledighet; Vest-Europa må takle eldre- og fedmebølge; Sentral-Europa jobber med transport og smarte byer; Øst-Europa prøver å skape lokalpolitiske strukturer for å gjenvinne befolkningens samfunnsengasjement; Nord-Europa søker effektive energiløsninger og rent miljø.

3: Lokal innovasjon fungerer best når den drives av enkle mål og verdier, ikke av ressurstilgang eller prosesser. Flaskehalsen er ikke penger, men menneskenes motivasjon.

De beste problemløserne

Et premiss for konkurransen var at den beste ideen, ikke det største problemet, skulle vinne. Barcelona vant med et prosjekt der sosiale medier aktiviserer eldre. Andre finalister løste andre problemer:

Britiske Kirklees vil bygge en digital delingsplattform for offentlige og private ressurser.

Warszawa vil gi en bedre, miljøvennlig hverdag for synshemmede i offentlige rom.

Athen vil motivere frivillige og lokale virksomheter til å øke byens praktiske gjennomføringsevne.

Stockholm vil redusere forurensning gjennom en substans som omdanner organisk avfall og karbon til plantegjødsel.

Formidler ikke godt nok

Hva med norske byer? At det kun stiller én norsk deltager, setter oss langt bak i nok en internasjonal innovasjonskonkurranse. Men dette et ikke et riktig bilde av Norge. Vi er et svært innovativt land, men jeg tror vi ikke formidler det godt nok.

Annerledeslandet Norge gjemmer seg når det kommer til nytenkning. Vi kopierer, når vi heller bør gjøre det vi kan best og vil mest.

Oslo kan enten være lille Stockholm, eller bruke sin egenart til å skape et av de tydeligste by-uttrykkene i verden: byen som er grønn og blå, kortreist og trygg, familievennlig og fortsatt full av ungdommelig opprør og endringsvilje.

I internasjonale målinger fremstår det at Oslo leverer en eksepsjonell livskvalitet, men byen er ikke synlig nok og kjent nok.

Bloomberg-konkurransen viser at innovasjon kan fungere på dugnad, men bare hvis den bygger på reell problemforståelse, globale fortrinn og lokale ambisjoner.

Våre byer må spisse nyskapning på norsk, med lokal dialekt. Og vi må snakke stolt om det som gjøres.

Kvinnelige toppledere i utlandet har lite å lære oss

Published in Aftenposten on 30 March 2015 (in Norwegian)

Norge leder an på likestillingsfronten, selv om andelen kvinner i toppstillinger er lav. Facebook-sjef Sheryl Sandberg funker kanskje for damene i USA, men i Norge blir hun litt utdatert.

Det er en underliggende tone i debatten om kvinner og ledelse som går ut på at kvinner bør skjerpe seg.

Tidligere var man bekymret for at kvinnene ikke kunne nok for å gå gjennom åpne ledelsesdører. Nå er man bekymret for at kvinnene ikke vil det sterkt nok.
Min erfaring er at kvinnene både kan og vil, men at det finnes en livsfase med småbarn og ekstrem tidsklemme som gjør dette ønsket om profesjonell realisering urealistisk. Derfor utsettes den delen av karrièren i noen år. I en periode er summen av kravene fra hjemmet og en lederjobb større enn den tilgjengelige tiden.

Aftenposten har i flere saker de siste ukene skrevet om Norges flaue posisjon langt nede på rangeringen over andelen kvinner i toppstillinger i ulike land. 49 land har flere kvinnelige toppledere enn Norge, verdens mest likestilte land.

Konklusjonen blir fort at vi må lære av disse landene. Men det er feil; valgene som disse svært dyktige og ambisiøse kvinner har tatt har lite med likestilling å gjøre.


Det som ikke blir debattert

De ekstreme personlige valgene som disse kvinnene har måttet ta for å nå sine høye karrièremål, blir ikke debattert.

En av de klareste meldingene jeg fikk på MBA-studier på INSEAD kom fra professoren i organisasjonspsykologi. Han sa: “Jeg synes synd på dere jenter. I triangelet jobb-familie-helse må en av delene vike – for kvinner.”
Og slik er det i disse 49 landene vi nå ser opp til: Noen kvinnelige toppsjefer velger bort barn; noen kjøper seg full pakke med tjenere og tjenester og ser barna i helgene, noen overlater dem til storfamilien og noen ofrer helsen.

En stor andel ofrer karrièren og hopper helt av. I Japan gifter de seg ikke; i Italia føder de få barn; i Frankrike har de barnepike, i England kostskole og i Tyskland og Nederland slutter de å jobbe.

Slike ekstreme valg ønsker ikke dagens norske kvinnelige ledere å ta. Vi har for mye erfaring med likestilling til det. Vårt samfunn er bygget rundt en infrastruktur for likestilling. Den gir oss alle, kvinner og menn, store felles og individuelle fordeler:

Et tilbud å drømme om
Vi er blant de svært få land i verden der det går an å kombinere en spennende jobb med et balansert familieliv.

30 år med godt politisk håndverk har gitt oss et samfunn der kvinnene både føder mer og jobber mer enn noen annet sted i OECD: De fleste andre land kan bare drømme om vår barnehagedekning, våre gode offentlige skoler, vårt effektive offentlige helsevesen og vår omfattende eldreomsorg: Vi har en arbeidskultur som er egalitær, resultatorientert og familievennlig. Vi har svært mange høyt utdannende kvinner med likestilte partnere hjemme som aksepterer at begge utvikler en karrière. Vi har sjefer og styrer som ønsker et større tilfang av kvinner i synlige lederposisjoner.

Før oss kom en generasjon med kvinner som har tatt svært tøffe personlige valg for å etablere strålende eksempler på kvinnelige toppledere.

Alt dette har banet vei for at nye kvinnelige toppledere i Norge hverken ønsker eller trenger å ta de samme personlige valgene.

Ikke verdt maset å bli toppleder

Vi bør sette kvinnenes karrièrevalg i et helhetlig velstandsperspektiv. En flat norsk lønnsstruktur, et egalitært samfunn og flere andre arenaer for å selvrealisering gjør at den marginale verdien av å satse på en topplederjobb ikke oppleves som stor nok sammenlignet med den personlige kostnaden. Det gjelder særlig i en fase der livet presser på med andre prioriteter.

Familietradisjoner, fellesverdier, selvtillit og arbeidsidentitet gjør at mange dyktige kvinner velger bort de siste skrittene mot topprollen.
Derfor må vi nå skape rom for at livet består av faser som utsetter, men på ingen måte ødelegger, en topplederkarrière.

Livet er en langsiktig og helhetlig balanse. I Norge kan kvinner balansere familie, helse og spennende jobber, men den balansen er vanskelig å opprettholde over et visst nivå i selskapsledelse.

All internasjonal forskning viser at det er når barna kommer at kvinnekarrièren butter. Selv om vi har en generell arbeidskultur som tillater de fleste å gå hjem kl. 16 og rekke barnehagen, er det ikke mulig å forvente samme form for fleksibilitet og forutsigbarhet i arbeidstid i de mest krevende lederstillingene. Da holder det ikke å jobbe intensivt og levere resultater.
Man må også være tilgjengelig på tvers av tidssoner og geografier, på tvers av helger, ferier, hjemmelekser og barneaktiviteter. Da er det vanskelig å rigge seg til bare litt annerledes, med utmerkede boller fra Statoil, som noen debattanter foreslår.

Barn kan ikke digitaliseres

I debatten viser enkelte til mannlige sjefer som klarer å prioritere jakt, golf eller Birkebeinerrennet og som legger opp til et regime på jobben som gjør dette mulig. Noen sier at moderne digitale kommunikasjonsmidler og teknologi løser tidsfloken.

Men hverken møtene eller barna kan digitaliseres. Lekser, aktiviteter og søvnløse netter er ikke noe som bare skjer noen uker om høsten; det er et stort og konstant krav til mødre som svært få kan eller vil ta over.
Dette kravet kan begrenses noe av kvinnene selv, ved å fordele det mer effektivt, og det blir mer håndterbart over tid.

I mellomtiden kan vi støtte de ambisiøse og dyktige småbarnsmødrene gjennom denne fasen ved å lage strukturer på jobb og i samfunnet som gjør at de kan fortsette å vokse faglig og relasjonelt.

Hvis de holder seg relevante og aktuelle, kommer ledelsesoverskuddet og lysten tilbake etter småbarnsårene.

Livet har flere dimensjoner

Ønsket om ledelse kommer raskere hvis vi inspirerer på riktig måte. Vi må vise flere sider av lederjobbene som appellerer til kvinner: ikke bare lønn, men muligheten til å skape nye produkter og tjenester, utvikle kultur og andre ledere, konkurrere skarpt på et lokalt og et globalt nivå og påvirke organisasjoner, industrier og samfunn.

Vi trenger også mange flere nye rollemodeller, kvinner som har kommet gjennom denne krevende fasen i livet med verdigrunnlaget og kompetansen i behold og som trygt fortsetter mot nye høyder i sin lederkarrière.

Norge leder på likestillingsfronten, og utlandet har lite å lære oss. Vi får heller vise veien videre gjennom å fortsette å bygge et inkluderende, effektivt, inspirerende og innovativt arbeidsliv også på toppledernivået.

Facebook-leder Sheryl Sandberg funker kanskje for damene i USA, men i Norge blir hun litt utdatert. Livet har flere dimensjoner, og vi vil gjerne finne en ny løsning som gjør det mulig å kombinere dem

Hettegensere i styrerom

Publisert i Dagens Næringsliv 22 April 2013

Silvija Seres (Grunder og styremedlem) og Morten Huse (Professor BI)

Forventninger til toppledererfaring hindrer tilgang til tilstrekkelig ny styrekompetanse som kan utfordre etablerte strategier og skape større endringsvilje. Dynamikken kan endres ved at erfaringene til ”de som har sett filmen før” kompletteres og balanseres med noen av ”de som lager den nye filmen”.

Read more

Mangfoldig mangfold

Kronikk publisert i Dagens Næringsliv 19. April 2012

Widar Salbuvik, investor og styreleder
Silvija Seres, strategisk rådgiver og styremedlem

Bedriftene må tørre å rekruttere bredere til styrer og ledelse enn det de har gjort så langt. Markeder i stadig raskere endring krever flere typer kompetanse som komplementerer den tradisjonelle toppledererfaring.

Read more

Contact us!

Email

hello@technorocks.com

Get Connected

You can find us at